Jeg elsker deg

Av Jan Otto Hovda - 8. mai 2016

Jeg elsker deg…

For noen er det så altfor lett å bare si det. Å si det, men ikke vise det. Å si det, men ikke mene det. Å si det, men ikke føle det.

For andre er det så altfor vanskelig å bare si det. De sier det ikke, men mener det. De sier det ikke, men føler det med hele seg. De har så utrolig lyst å si det, men våger ikke.

…Hvorfor? Hva er det som gjør oss så ulike? Hvorfor er det så lett for noen å si det, men så vanskelig for andre?

Er noen lettere å elske enn andre? Har noen lettere FOR å elske enn andre?

Når du sier at du elsker noen, hvorfor sier du det egentlig? Tenk over dét neste gang du sier det – dersom du er en av dem som faktisk våger å si det. For det er et veldig sterkt ord, som mange faktisk ikke har så mye «kjennskap» til, dessverre. Alt for mange føler det, men sier det aldri. I frykt for å virke overfølsom, sensitiv, bli gjort til latter, eller for å rett og slett ikke få kjærlighet tilbake, eller få den respekten de fortjener etter å ha sagt det.

Selv sier jeg det ofte – ja, til de jeg virkelig føler en SÅ sterk kjærlighet for. Jeg er en person som er utrolig følsom, høysensitiv og som er veldig i kontakt med mine egne og andres følelser. Det er helt naturlig for meg å både snakke om, og å vise følelser – i hva enn jeg gjør og hvem jeg er med! Allikevel ser jeg mer og mer hvor viktig det er å tenke over HVORFOR jeg sier de tre ordene. Hva legger jeg egentlig bak dem?

Å elske noen; det må da være det fineste som finnes?! 

Du elsker ikke noen bare fordi de er i familien din, i slekt med deg, gift med deg, eller fordi dere er kjærester. Du elsker dem fordi det er noe ved dem som rører hjertet ditt. Du elsker dem fordi du ikke vil leve uten dem. Fordi dere deler noe større sammen. Noe sterkt. Et bånd. Du vil se dem lykkelig. Du vil dem det aller beste. Deres glede er din glede – og omvendt. Det er noe ved dem ingen andre kan gi deg – kun dem! Åh, de er så fine. De kan gjøre dagen din en million ganger bedre bare ved å være til. Du elsker alt ved dem. Til og med det litt dumme. Alt som gjør dem til den de er.

MEN… sier du det til dem? Sier du HVORFOR du elsker dem? Eller sier du bare «Jeg elsker deg», før du går videre med dagen din? Det er så lett å bare skyte ut med «jeg elsker deg», men igjen; hva legger du egentlig i det? Det er så mye mer givende og vakkert å faktisk dele grunnene til HVORFOR du elsker dem! Fortell dem det. Hva er det som gjør at de er verdt å elske? Hva er det som gjør at du får frysninger av å tenke på å en gang miste dem? Hva er det som gjør deg varm om hjertet av å tenke på dem?

kjærlighet

Det kan være så enkelt som måten de spiser på, verdiene deres, smilet, latteren, måten de snur hodet litt på snei når de lytter til deg, hvor hardt de jobber for å forsørge familien… Det er ofte de mest hverdagslige tingene som er triggeren for at du kjenner en bølge av kjærlighet komme over deg! Det skal ikke alltid så mye til. Så si det! SI DET! La dem få vite hva som gjør at du synes de er så unike.

Om du er som meg, liker du å gå dypere. Ned i detalj. Du liker å snakke om sjela. Om hjertet. Om de indre krefter. Om visjoner. Om frykt. Om drømmer. Om sårbarhet. Om lidenskap. Om reisen inn i den andre personen. Når jeg elsker noen, elsker jeg dem med hele meg. Med alt jeg noen gang har vært. Med alt jeg er. Med alt jeg noen gang håper på å bli. MED ALT. Ingenting blir holdt tilbake.

Jeg kommer ALDRI til å holde noe igjen, eller skjule følelsene mine. Om jeg føler noe, følger jeg det. Jeg har lovet meg selv at jeg ALLTID skal lytte til hjertet mitt. For jeg skal love deg at det ødela mye for meg de gangene jeg ikke lyttet til hjertet mitt. Det gjorde fysisk vondt over en LANG periode. Det var smerter jeg ikke kan forklare. Aldri mer skal jeg trykke ned følelsene mine, eller prøve å bestemme over hvem jeg skal elske og ikke.

Man kan ikke presse seg selv til å elske noen. Man kan heller ikke bare slutte å elske noen. PANG! SLUTT! OVER OG UT! Kjærligheten er den sterkeste kraften vi har, og vi skal ikke tulle med den! Aldri skal jeg si at jeg elsker noen om jeg ikke gjør det. Aldri skal jeg holde det igjen om jeg elsker noen. Jeg vet om mange som sier: «Jeg elsker deg» bare for å komme unna slitsomme samtaler. I frykt for en ubehagelig endring i livet. De er redd for hva som vil skje om de virkelig lytter til de EKTE følelsene sine; følelsene som kommer fra rota i sjela deres. Du ANER ikke hvor ødeleggende det er å «late som». Jo, du vet nok garantert det – iallfall om du har vært i et giftig forhold, eller i en usunn familie. Late som om alt er bra, når egentlig ingenting er som det SKAL være.

Lov meg at du blir flinkere til å ta et dypt pust inn, mens du kjenner på hva som føles rett for DEG. Kjenn på følelsene. De ekte følelsene. Ikke de du analyserer og setter karakter på. Aldri døm følelsene dine. Bare la dem komme, for så å kjenne på dem og akseptere dem. Det er slik du vet hva som er rett. Det er slik du vet om det du sier er i harmoni med det du virkelig føler.

Ikke føl at du må si noe, selv om andre rundt deg sier det. Ikke føl at du er overfølsom selv om du viser litt mer følelser enn de fleste andre. Ikke føl at du er kald dersom du viser mindre følelser enn de fleste. Ta den tiden DU trenger. Kjenn på når det er rett for DEG, og hvordan det er rett for deg å dele følelsene dine med andre. Alle er ulike! Alle viser følelser på ulik måte. Det er det som er så fint. 

Vi må lære oss den beste måten å elske andre på. Vi må ikke bare elske dem slik VI liker å vise kjærlighet, eller slik VI liker å motta kjærlighet. Vi må vise kjærlighet på den måten DE liker å motta kjærlighet på. Det er dét som er ekte kjærlighet. Det er da vi viser at vi virkelig bryr oss. Det handler ikke bare om oss selv. Det handler heller ikke bare om den andre, eller de andre. Det handler om forholdet. Det handler om noe større. Om respekt og forståelse. Det handler om kommunikasjon. Om et TEAM!

ekte kjærlighet

Å elske er ikke lett. 

…Men å elske er det beste vi kan gjøre. Derfor er det så viktig å legge sjel i det. Helst hele sjela. Å legge alt vi er og alt vi har i det. Vi må jobbe for å elske. Ja, det kommer naturlig. Jeg er helt «der» – at å elske noen er noe som «bare» skjer, helt automatisk! MEN vi kan ikke bare la ting gå sin gang etterpå. Vi må hele tiden gi av oss selv. Vise HVORFOR vi elsker den vi elsker, eller de vi elsker. Uansett om det er et familiemedlem, eller en kjæreste. Vi må ikke sovne. Vi må GI. Vi må påminne dem om HVORFOR de betyr så mye for oss. Alle trenger en påminning. Det er ikke nok med et papir som sier «dere er gift», eller «dere er i slekt». For dét trenger ikke å ha noen ting med å elske å gjøre. Å elske er noe vi gjør. Derfor må vi faktisk GJØRE det. Vi må utføre det. Vi må vise det. Jeg gjentar meg selv: det er ikke nok med en papirbit. Vi må selv ELSKE. 

Er du redd for å elske? Redd for å gi av deg selv? Redd for å dele dine innerste tanker? Innerste ønsker og behov? Redd for å snakke eller vise følelsene du har for et annet menneske? 

Åh – det er helt naturlig! Jeg skjønner deg. Det er ikke alltid like lett. Hva med å prøve å sette livet i perspektiv en stund? Hva er det du er redd for? Kanskje er du redd for å bli avvist? Men hva er vel så farlig med det? Er det ikke bedre å gi alt du har å gi, vise det du har å vise, si det du har å si, slik at du har fått uttrykt det du virkelig føler?

Du skulle bare visst hvor sårbar jeg har vært. Jeg har lagt meg naken midt i gata slik at alle kunne se meg, dømme meg, le av meg, like meg eller elske meg – hva enn de måtte ønske. Neida, jeg har ikke fysisk gjort det, men det var slik det føltes. Jeg har gitt så mye av meg selv, vist så mye av hvem jeg er, revet ned så mange vegger, vist så mye følelser, at det bildet jeg laget der, virket som et godt bilde for å forklare hvor «naken» jeg har følt meg mentalt. Det er bra å kle av seg. Vi skal kle av oss når det kommer til følelsene våre. Vi må rive av oss lag på lag for å komme til dypet. Vi må være sårbare for å virkelig se hvem som er verdt all vår kjærlighet. For når det er ekte, er det SÅ verdt det! 

Om jeg noen gang blir avvist eller mister noen på grunn av den jeg er, altså etter å ha vist alle mine sider – er det helt greit. Da har iallfall ikke JEG noe usagt, noe å miste eller å angre på. Om noen blir skremt av hvor dyp jeg er, hvor følsom jeg er, hvor kjærlig jeg er, hvor sterkt jeg elsker, eller hvor sensitiv jeg er, var nok ikke de andre klare for det, og det var ikke et tap for meg. Kanskje for dem, men ikke for meg. Jeg gav i det minste alt jeg hadde. Man mister heldigvis ikke kjærlighet av å gi kjærlighet! 

Prøv å tenke sånn når du kjenner følelsen av at du ikke vil bli avvist. Er det så farlig å bli avvist? Du kommer ikke til å bli avvist av noen som kan gi like mye kjærlighet som det du viser. Av noen som er like mye i kontakt med følelsene sine som det du er. Som ønsker å elske så sterkt at det gjør vondt. Eller som ikke er redd for å gi av hele seg.

Det er disse menneskene jeg elsker. De som gir alt. De som virkelig ELSKER. De som ikke er redde for å være sårbare og ekte. De som sier det som det er. Og de som bruker ordet «elske» som det verbet det er ment å brukes som. 

//Bilde-kilde: Pinterest//

Kommentarer

kommentarer