LEDELSE OG FILOSOFI
Har du også opplevd hvordan et ord eller en tanke plutselig reiser seg og står fram fra massen av ord og tanker, kaller på din oppmerksomhet og møter deg hvor enn du står og går?
Nylig leste jeg et innlegg som var en harsk kritikk av et skolesystem som blir stadig mer teoretisk orientert og ikke lenger fanger opp dem som kan, og trenger, å gjøre noe med hendene sine.
Håndverkere og filosofer
Innlegget var bygget rundt en påstand med sånn ca. følgende ordlyd:
Filosofer trenger ofte håndverkere, men en håndverker trenger aldri filosofer.
Jeg må innrømme at jeg grublet litt på den et par dager (filosoferte?).
Og så plutselig møtte jeg den på nytt, et helt annet sted og i en helt annen sammenheng.
En av mine coachingkunder brøt ut i gråt, fortvilet over sin egen arbeidssituasjon. Hun var mellomleder i en «purpose»-organisasjon, og den enheten hun var leder for hadde som formål å bygge opp og styrke ungdom, gjøre dem klar til å takle voksenlivet på en best mulig måte.
«Arbeidet mitt er ekstremt meningsfullt,» sa hun. «Men jeg må definere alle oppgavene mine selv. Rammene er for uklare, jeg har for stor grad av autonomi. Samtidig er presset på at jeg skal lykkes og kunne vise til resultater høyt.»
Og så kom det: «Jeg er håndverker, og ledelsen er filosofer.»
Levebrødet
Et øyeblikk hadde jeg inntrykk av at hjernen min var en gammel telefonsentral med en telefonist som satt og plugget ivrig.
En linje gikk tilbake til min egen barndom og ungdom. Jeg visste nok ganske tidlig at jeg ikke skulle bli verken håndverker eller bonde. Samtidig merket jeg at jeg nok ikke behersket filosofifaget godt nok til å gjøre det til et levebrød.
Som tolvåring svarte jeg derfor «turist» når tanter og onkler spurte hva jeg skulle bli når jeg ble voksen.
Slik har det vel gått. Jeg har tilbrakt mye av livet på reise, av og til også som turist i nattens lugar.
Filosofisk kompetanse
Og en turist trenger en viss grad av filosofisk kompetanse for å gjøre en god jobb.
Som livslang turist må du dessuten utvikle resiliens og beherske både det nødvendige og det spontane.
Jeg tilla meg holdningen: Kanskje blir jeg tvunget til å arbeide som taxisjåfør, men når jeg er i stand til å lese filosofi, vil det gå greit. Da kan jeg fylle dagene mine med mening – og ikke minst med undring.
Undringen
Det jeg undres på nå:
Er det å føle et savn av rammer og konkrete instrukser
for høy grad av autonomi?
for lav grad av autonomi?
Autonomi
Autonomi, det å vite at jeg selv kan ta grep i min egen livssituasjon, være med på å definere og utforme den, ta egne (verdibaserte) valg, er et grunnleggende behov hos alle mennesker.
Men kan det bli for mye av det gode?
For en del år siden gikk en del psykologer ut mot coaching som tilnærming med en advarsel om at vi kan ta skade av det, dersom vi har for mange valgmuligheter.
Omtrent samtidig kom Aslak Sira Myhre med følgende oppfordring: «Ikke følg drømmen din. Bare ikke gjør det. Har du unger, vær så snill: Ikke råd dem til å følge drømmen.»
Min (begrensede) filosofiske kompetanse fikk meg til å tolke dette som: Skomaker, bli ved din lest.
Ledelse og filosofi
Spørsmålet er:
Hvor går grensene for selvledelse?
Hvor klare rammer trenger vi for å ta frie valg (og samtidig være tilfreds)?
Trenger superledelse håndverkere eller filosofer (eller ja takk, begge deler)?